Refleksjon fra årsmøte i Fiskebåt

Det er alltid hyggelig å komme til årsmøte i Fiskebåt i Oslo, få faglig påfyll og møte trivelige folk både i og utenfor næringen. Her kan de fleste ta pulsen på næringen på en god måte, noe ikke minst antall påmeldte deltagere viser. Ny rekord! Nærmere 500 på møtet og hele 350 på middagen, med ventelister og mange som ikke fikk delta! Man blir selvsagt imponert over antallet, men det er kanskje på tide å spørre om dette er en riktig utvikling — for medlemmene?

Å legge årsmøtet fast til Oslo skulle i hovedsak skape en tettere dialog med det politiske miljøet i Oslo. Kunnskapen om fiskeri­næringen på Stortinget har alltid vært lav, og målsettingen var en tettere dialog med landets folkevalgte og mer interesse fra sentrale media. Videre var det selvsagt viktig å få en nær dialog med Nærings- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Havforskningen. I dag oversvømmes møtet av folk fra bank, forsik­ringsselskaper, advokatfirma og andre leverandører. Delegater og medlemmer drukner i et mylder av folk, og avstanden til de aktive utøverne ser dessverre ut til å bli for stor. Det samme gjelder avstanden til talerstolen. Det kan synes som om engasjementet fra medlemmene har blitt mindre med årene.

Få politikerne mer med

Årsmøtet i Oslo ble som vanlig arrangert på en meget profesjonell måte. Denne gangen var man også fullt på høyde i den digitale verden. Det er flott med videodekningen av møtet på Fiskebåts websider. Styret og administrasjonen gjorde en utmerket jobb, og presenterte aktuelle og interessante tema for forsamlingen. Denne profesjonelle holdningen har gjort årsmøtet til et viktig møtested, og det er lett å forstå at arrangementet også er popu­lært blant leverandører. Mange andre organisasjoner har mye å lære om hvordan dette skal gjøres.

Vi skulle gjerne hatt flere deltakere fra Stortinget, og fra flere partier. Selv om den politiske ledelsen i departementet var solid representert, og med fiskeriministeren i spissen, er ikke dette nok. Kanskje bør vi igjen aktivere politikerne på scenen, med konkret spørsmål om aktuelle saker. Kjøre debatt! Det er en krevende stil, men vil være mer opplysende og skape økt interesse både blant deltagerne og i sentrale media.

Styrelederens tale

Styreleder Jonny Berfjord holdt en meget god tale, og hadde viktige innspill i mange saker som opptar næringen. Hovedfokuset i innlegget var naturlig nok på fiskeripolitikken. Sentrale rammevilkår trenger snarest avklaring. Berfjord var svært tyde­lig: Dersom fiskerne skal foreta store investeringer for å nå sentrale miljømål og øke næringens bidrag til BNP, må de ha sikkerhet for rammevilkårene! Han utfordret vår nye flertallsregjering til at de hadde en unik mulighet til å oppnå nødvendige politiske avklaringer, og håpet på at opposisjonen også nå kunne være med . Berfjord etterlyser et bredt politisk forlik som kan gi langsiktighet og stabilitet for fis­kerne.

Fiskeriministeren

Også fiskeriminister Harald Tom Nesvik var konkret og engasjert i tale og opptreden. Han har store kunnskaper om næringen, og kunne også gi klare svar — der han ønsket det. Det er betryggende å ha en fiskeriminister som kan næringen og behersker det politiske spillet på Stortinget.

Nesviks viktigste budskap var at strukturmeldingen kommer før sommerferien. Målet er, gjennom et bredt samarbeid på Stortinget, og etablere gode og langsiktige rammebetingelser. Fiskeriminis­teren var helt tydelig på at strukturkvotene skal falle tilbake til gruppene de kommer fra. Men han unnlot å svare på om dette kan skje ved auksjonssalg, hvilket ble lagt godt merke til og oppfattet negativt. Å kommentere eller svare på spørsmål om Voldstad-dommen ville han selvsagt ikke. Han ville heller ikke si om det kan være aktuelt å oppheve tidsbegrensningen på strukturk­votene. Her holder han kortene tett til brystet! Foreløpig ønsker han å ha alle muligheter åpne foran de politiske samtalene med opposisjonen, og vil ikke binde seg opp i dag.

Ressursrente i fiskerinæringen

Spørsmålet om å beskatte ressursrenten har vært drøftet i flere offentlige utredninger de siste årene. Den politiske konklusjonen har hver gang vært at dette ikke er hensiktsmessig. Politikerne ønsker at ressursrenten i fangstleddet skal investeres i en videre utvikling av distriktene.

Etter Eidesen-utvalgets innstilling er det ny fokus på temaet. Fiskebåts holdning er ganske klar, og styret hadde invitert fem eksterne foredragsholdere som alle konkluderte med at det ikke er grunnlag for en slik beskatning. Dette er selvsagt sammenfallende med synet til de fleste aktører i næringen. Jeg tror likevel at de fleste i salen var noe overrasket over styrets valg av fore­dragsholdere. Etter min oppfatning var dette for ensidig. Flere alternative analyser hadde vært bra for debatten.

Når det er sagt, fikk vi klar argumentasjon og gode analyser fra de som hadde ordet. Den islandske professoren som drev opplæring i bedriftsøkonomi, var kanskje noe malplassert. Det var ikke professor Trond Bjørndal fra NTNU. Han var velsignet klar i sin konklusjon: Sammenlignet med andre næringer finnes det overhode ingen grunn til å påføre fiskerinæringen en ekstra særskatt. Jeg håper fiskeriministeren noterte flittig!

Daglig leder Heidrun Lind Marteinsdottir i Fisheries lceland forklarte hvor viktig det er å se helheten i politikken, og ikke gjøre som Island. Den islandske skattemodellen flytter verdiska­pingen fra kysten til statskassen. Den er mislykket og resulterer i mindre verdiskaping til samfunnet.

De to neste foredragsholderne konstaterte at det slett ikke eksisterer noen superprofitt i flåteleddet, og følgelig heller ikke noen grunn til å skattlegge ressursrenten. Konserndirektør i Sparebank 1 SMN, Vegard Helland, kunne fortelle at EBITDA ved å investere i et fullstrukturert ringnotfartøy — et økonomisk måltall journalister og politikere nå må lære seg, bare er 2,6 prosent av omsetningen. Kontantavkastningen på egenkapitalen er ynkelige 1,2 prosent! Basert på avkastningen, eller retter sagt den manglende avkastningen i ringnotflåten de siste årene, konk­luderte Helland naturlig nok med at det ikke er grunnlag for en ekstra beskatning. Advokat Mons A. Paulsen i Advokatfirmaet Thommessen AS, som har stor erfaring fra fiskerinæringen, var heller ikke i tvil. Det finnes ingen superprofitt å beskatte i fiskerinæringen. I og med at regjeringen ikke vil øke kvotetakene i flåten, konkluderte Paulsen med at regjeringen også avviser Eidesen-utvalgets forslag om skatt på ressursrenten.

Fiskebåt er som nevnt svært negativ til ressursrente-skatt. I styrets vedtak kan vi lese at ressursrenten historisk har vært brukt til å opprettholde en betydelig overkapasitet i fangstled­det. I nyere tid er ressursrenten brukt til å:

Finansiere og kjøpe ut overkapasitet via strukturkvoteordningene, opprettholde større fangstkapasitet enn nødvendig for å fiske tilgjengelige kvoter, opprettholde en differensiert og regionalt fordelt flåtestruktur og delvis finansiere myndighetenes for­sknings-, forvaltnings- og kontrollutgifter.

Hvor er vi?

Etter årsmøtet i Oslo sitter jeg likevel igjen med tvil. Hvor er vi og hva skjer videre? Jeg fikk nemlig ikke helt tak i hva som er Fiskebåts strategi i denne saken og hvordan det jobbes. Kansk­je var det heller ikke meningen at vi skulle forstå? Ønsker også Jonny Berfjord og Audun Maråk å holde kortene tett til brystet? Mon tro det diskuteres andre modeller på bakrommet.

Kan hende kommer det en Stortingsmelding til våren som skjærer igjennom alle knuter — som gir svar på alle spørsmål knyttet til ressursrenteskatt, tilbakefall av strukturkvoter, tidsbegrensing, auksjon av kvoter osv. Er det forresten Finansdepartementet som styrer saken, og er det Erna og Siv som skal ta de endelige beslutningene? Jeg frykter at fiskernes «mikro-synspunkter» må vike på storsamfunnets alter. Gir Fiskebåts kommunikasjonsstrate­gi nok gjennomslag i det politiske miljøet, og brukes det nok ek­sterne ressurser på denne uhyre viktige saken? Jeg savner en mye tettere allianse med Norges Fiskarlag, Pelagisk Forening og Sjømat Norge.

Dessverre har jeg en ekkel følelse av at denne saken ikke er under kontroll, men delvis i fri flyt. Det er i øyeblikket vans­kelig å se hvor den lander. Ryktene sier at Finansdepartementet har tatt styringen, hvilket er svært skummelt. Finansministeren jakter alltid på nye inntektskilder. Ryktemakerne hevder videre at mange politikere seriøst vurderer å auksjonere bort fiskekvot­er på lik linje med oppdrettskonsesjoner. I så fall blir politis­ke løfter og lovprising av verdiskaping og arbeidsplasser langs kysten neglisjert. Ser vi konturene av en sak hvor statsapparatet utfordrer kystbefolkningen, altså by mot land? Er den blå regjer­ingen faktisk i ferd med å serve Slagsvold Vedum enda en lisse­pasning? Spørsmålstegnene står i kø. Jeg ser i alle fall kontur­ene av en sak som kan skape betydelig støy i kyst-Norge opp mot høstens kommunevalg.

HI om ressurssituasjonen

Hovedbudskapet kom ikke som en overraskelse: Relativt stabilt på hvitfisk og mørke skyer i pelagisk sektor. Lite makrell og intet loddefiske i Barentshavet. Som tidligere år var også signalene mer positive fra de som er om bord i fartøyene. Inge Halstensen kunne f.eks. fortelle at tråleren «Granit» måtte flytte fra feltet i Barentshavet på grunn av store mengder lodde i trålen. Det har aldri skjedd før. Inge forventer et betydelig innsig av lodde i år. I så fall kan vi enda en gang oppleve at forskernes prognoser slår feil. Både for fiskerne og landindustrien vil det bety store tap.

Selv om det ikke kommer frem i den offentlige debatten, er det få i næringen som har tillit til ICES. Mange har rett og slett gitt opp. Dessverre har vi ingen andre å forholde oss til. Vi pøser stadig mer penger inn i et system som vi rett og slett har mistet troen på. I øyeblikket er det mer nødvendig enn noen gang at også andre miljøer enn HI kan forske på våre fiskebestander. Næringen ønsker en mer åpen og transparent dialog enn det Hl er villig til. De forvaltningsmodellene som legges til grunn umuliggjør langsiktig planlegging. Slik kan vi ikke ha det lenger!

C02-avgift til besvær

Fiskeflåtens fritak for C02-avgiften står på spill, noe som i verste fall kan bety store ekstra kostnader. Altså enda en sak som vil redusere flåtens lønnsomhet. Vi møter krav om store kutt i CO2-utslippene som ikke er så lett å innfri i praksis. Men å argumentere mot den grønne bølgen er selvsagt meget vanskelig.

Konsekvensen av økt CO2-avgift blir selvsagt lavere lønnsomhet, svekket fornyelse av flåten og enda mer sesongpreget fiske. Det er verken bra for verdikjeden eller verdiskapingen. Vi står foran viktige avklaringer. Ifølge Webjørn Barstad vil CO2-avgiften alene bety en ekstra kostnad på 60-70 millioner kroner for Hav­fisk AS. Det tilsvarer finansieringsgrunnlaget for to nye stor­trålere. Da hoppet salen i stolene! Denne saken er alvorlig.

Nye utfordringer – og helheten

Konserndirektør i Sparebank 1 SMN, Vegard Helland, nevnte én viktig sak til i sitt innlegg. Mange rederier har — og flere vil få — store utfordringer med hensyn til generasjonsskifte. Som bankmann vet Helland bedre enn de fleste hva dette betyr. Man­glende økonomisk avkastning og store markedsverdier som ikke kan forrentes, innebærer at mange familierederier enten må selges eller få tilført ekstern kapital. Høye kostnader og lav avkastn­ing skaper imidlertid liten interesse for å kjøpe. Noen ønsker å drive fartøyet videre, andre vil ut. Med de signalene som kom på årsmøtet i Fiskebåt er mitt råd til sistnevne kategori enkelt: Løp og selg!

Det kan synes som et paradoks at vi i denne sammenheng også diskuterer en ny særskatt for næringen.

Norske fiskebåteiere står ovenfor mange utfordringer fremover. La oss inderlig håpe at de som skal ta beslutningene klarer å se helheten!

Fosnavåg, 25. Februar 2019

Sigurd Teige